Jeg valgte å ta utgangspunktet fra teksten fra ’’Regines bok’’. Dette var fordi jeg vet allerede på forhånd mye om denne boka. Jeg var fast leser av bloggen til forfatteren av denne boka, Regine Stokke. Jeg har hørt mye bra kritikk om boken, og ikke bare har jeg hørt det, men jeg har lest det selv. Jeg har tidligere lest hele boken, og har sett hele helheten og meningen med boka. Hun var et stort forbilde for oss alle.
Det hele begynte med at Regine Stokke som kom ifra Kristiansund fikk blodkreft i 2008. Hun var bare 18 år gammel, og dette er en veldig uvanlig og ung alder å få kreft i. Regine var en jente med store planer videre i livet, og hun måtte plutselig nødt til å gi opp skole og utdanning for å kjempe mellom liv og død. Etter hun hadde hatt kreft i en måned, opprettet hun en blogg om hvordan det var å være alvorlig syk. Hun var en talentfull skribent og fotograf som nådde bredt ut gjennom bloggen sin.
Etter et drøyt års tid begynte Regine å bli sliten. Kreften begynte å knekke kroppen til den stakkers 18 åringen. Etter flere mislykkede cellegiftkurer, miltproblemer og strålebehandlinger suget energien ut av henne. Kreften Regine hadde blir kallet Leukemi, og dette var selvsagt en skikkelig hissig type blodkreft. Kreften hun hadde var absolutt ikke villig til å gi seg, for det første.
Regine begynte etter disse episodene å innstille seg på det verste, men holdt fortsatt håpet oppe. Hun hadde som tidligere sagt mye planer og forventninger til livet. Å bli en bedre fotograf var en av tingene som var hennes største interesse og drøm. Hun ville ikke minst som flere andre oppleve verden. Hun ville studere videre, reise og fotografere – oppleve verden.
Etter at Regine fikk kreft fikk hun et annet perspektiv på livet, og hadde mye alenetid der hun kunne tenke for seg selv. Hun forstod at livet var urettferdig, noe som det fortsatt er. Det at hun taklet dette så bra er både en stor inspirasjon for meg, men også for alle andre mennesker i verden. Hennes oppfordring til andre var å virkelig leve livet mens man kan. Du har bare et liv og hun ville virkelig få frem at man burde bruke det.
Tidene ble verre for Regine, men hun begynte å samle inn penger til videre forskning av blodsykdommer ved Rikshospitalet i Oslo og på sykehuset i Trondheim. Dette var med hjelp av andre fotografere og ikke minst frivillige bøssebærere.
De siste månedene Regine hadde igjen å leve ble utrolig vonde. Det ble større smerter og hun fikk bare flere og flere kurer. Hun fikk heldigvis mye støtte og kvalitetstid med hennes venner og familie, noe som gjorde at smertene ble litt lettet. Regine visste at hun skulle dø, det var ingen hemmelighet. Kreften kjempet imot, og Regine klarte dessverre ikke å kjempe imot den mer. Hun døde den 3. Desember 2009 i sitt hjem med familien rundt seg. Jeg tror virkelig på at hun har fått fred.
Teksten treffer meg så utrolig mye. Mye av den viljestyrken hun hadde og det motet at hun aldri ga opp. At hun laget en blogg om det som hendte i hennes private liv, er helt utrolig. Alt det hun viser og sier har vært ganske sterk og det har vært noen tårer som har renner fra øyekroken min hver gang jeg leser fra boken hennes. Hun er en så stor inspirasjon for oss alle. Det som treffer meg også utrolig mye er at denne steke jenta ikke overlevde. At i alt det hun opplevde ikke kunne hjelpe henne på noen måter.
Pengene som boka tjente gikk til videre forsking og utstyr ved ungdoms/voksenavdelingen ved Trondheim sykehus og på Norske sykehus. Regine bestemte selv over pengene og hun ønsket at færrest som mulig måtte få gjennomgå hennes sykdom. At hun bruke disse pengene på noe så utrolig nyttig er også en stor inspirasjon for meg. Regine har fått meg til å tenke på livet mitt. Vøre takknemlig for at jeg er frisk og at jeg har muligheten til å leve livet mitt. Regine har virkelig berørt meg, og jeg anbefaler denne boken på det sterkeste!
Hvil i fred kjære Regine! ❤
Bilde1: Google (regine-stokke.jpg) 5. November 2011
Bilde2: Google (NIo9v81Kno8u0Dv3U8PyMg0gAjTj6uAnLndXwXXRtFbg.jpg) 5. November 2011
